Gro Teslo om hundekjøring. Fra vintersamling på Grimsbu til EM i Frankrike

Jeg sitter konsentrert, spent og betenkt på et av NSB sine regiontog i retning Lillehammer. I et siste desperat forsøk sitter jeg og finpusser spørsmålene jeg skal stille til regjerende World Cup mester Gro Teslo på Strandlykkja i Hedmark. Jeg vet knapt hva et hundeløp er og har aldri deltatt på et selv. Jeg har mest lyst å hoppe av toget på Eidsvoll og ta en taxi tilbake til den trygge lenestolen i stua, men det kan jeg ikke. Ikke denne gangen! Hva i all verden har jeg begitt meg ut på? Jeg har ikke intervjuet noen siden et middelmådig gruppeprosjekt på ungdomskolen og sommerfuglene flyr kappgang i magen. De minner mer om ildsprutende drager enn sommerfugler. Jeg har aldri vært den utpregede nervøse typen, men dette er virkelig utenfor min komfortsone. Jeg tenker at jeg burde tatt en jobb i arrangementskomiteen, fremfor redaksjonen, da det hadde passet meg bedre. Med den tanken i hodet, stopper toget. Jeg har ankommet Tangen stasjon, min endestasjon og denne historiens begynnelse.

Jeg forstå fort at mine høyst urbane tanker om å spasere opp til familien Teslo med en fersk kopp kaffe fra Narvesen slår sprekker. Jeg har kommet til et øde sted, med naturskjønne omgivelse og med god utsikt over den mektige Mjøsa. Her må man nok ta med kaffen sin selv, konstaterer jeg, da Narvesen ikke kaster bort kapitalen sin på den nedslitte stasjonsbygningen på Tangen. Det er 25 minutter fra Tangen til Strandlykkja, så jeg er glad for at jeg allikevel avtalte å møte Gro på stasjonens parkeringsplass. Etter noen minutters beundring av landskapet kommer en eldre firehjulstrekket trillende inn på stasjonen. Uten tvil, noterer jeg meg at i denne familien er det ikke automobiler som har høyeste prioritet.

Gro Teslo, en sterk kvinne

Allerede før Gro kommer ut av bilen legger jeg merke til det varme smilet som møter meg i glassruten. Til min glede har jeg møtt henne før! Gro har et fast håndtrykk, et varmt og betryggende vesen, som for meg var lett å like. Hun hadde en beroligende effekt på de ildsprutende dragene i magen, som fort landet. Jeg får en følelse som minner om den første vintersnøen, på en høstvarm mark. Dette skal nok gå bra! På veien opp til Strandlykkja går samtalen lett og ledig i fremsetet. Jeg forstår raskt at Gro er en dame med mye livserfaring. Hun er en sterk kvinne med et lidenskapelig forhold til livet og sine omgivelser. Jeg kan ikke unngå å legge merke til hvordan hun fører bilen oppover fjellsiden med trygghet, selvtillit og med den aller største selvfølge. Da hun unngår to store groper som er vesentlig større enn selve veien og samtidig konstaterer at det viktigste med en bil er at den trekker på alle 4 hjul, skjønner jeg at mine antagelser er riktige. Nysgjerrigheten overtar og jeg glemmer helt at jeg er her for å gjøre et intervju.

Gro kommer rett fra jobb. Hun jobber som IT-konsulent på fulltid for Hedmark IKT. Hun har tidligere drevet med alpint, både utfor og slalåm. Hun er lykkelig gift med Svein Erik som også deler den samme lidenskapen for hundesporten. De konkurrer blant de aller beste sprintkjørerne i Norge og Europa. I vinter tok Gro med seg den imponerende tittelen World Cup mester i 6-spann sprint for sibirsk husky hjem til Norge.

Gro og Sven Eirik har 31 hunder i sin konkurransestall. 15 sibirske huskyer, hvorav 6 er unghunder som Gro har ansvaret for og 11 Alaska huskyer som Svein Erik har ansvaret for. De har også 5 små valper. Noen skal selges, men de fleste skal de beholde selv.

Når jeg ankommer gården viser det seg at det ikke bare er Huskybladet som viser interesse for paret denne dagen. De har besøk av en potensiell hundekjøper som er i oppbyggingsfasen av sitt eget konkurransespann. Sven Erik er høyst engasjert der han står på gårdstunet og gestikulerer med armene, mens han med stor entusiasme deler sine erfaringer med hundekjøperen om hundehold, løpserfaringer og blodslinjer. Han vil gjerne vise hundekjøperen hvordan gemytt det er på hundene, å skal slippe alle hundene fri i løpegården. Gro trekker meg til siden. Hun lurer på om ikke jeg også har lyst å bli med på det? Hun forteller meg at det ikke farlig, men at for noen kan det bli litt voldsomt, så dette kan jeg få velge helt selv. Jeg takket selvfølgelig ja! Dette var et av dagens store høydepunkt. Det å få oppleve hvordan det er å ha 26 løpshunder i fri aktivitet, med meg som midtpunkt, på et stort inngjerdet område, var for meg en stor opplevelse. Jeg har aldri har hatt så mange hunder på nært hold tidligere og hundene møtte meg med stor iver og glede. Det er ikke annet å gjøre enn å konstatere at disse hundene må ha det veldig bra og at neste kennelbesøk ikke blir i grå dress og nystrøket skjorte.

Jeg sitter ikke i bilen og venter på deg

I 1996 begynner denne historien, da Gro og Svein Erik treffer hverandre. Svein Erik hadde lang fartstid med løpshunder og som ildsjel i hundesportsmiljøet både lokalt og nasjonalt. Han har bred bakgrunn med sibirske huskyer, men da han møtte Gro hadde han sluttet med siberian huskyer og startet med alaska huskyer. Fremdeles liker han alaska huskyer best, mens for Gro er hjerterasen siberian husky.

Det tok ikke mange ukene etter deres første møte før Gro bestemte seg for at hun ikke ville vente i bilen mens hennes fremtidige ektemann kjørte hunder i villmarken. Dette ville også hun bli en del av. Kort tid etter kjøpte Gro sin første OT-slede fra Karsten Grønås. I en alder av 49 år deltok hun på sitt første løp. Etter dette var lidenskapen et faktum, nå var det ingen vei tilbake.

I 1999 flytter Gro og Svein Erik til Strandlykkja i Hedmark. Her ble det nedlagt mange dugnadstimer for Hamar Trekkhundklubb. Det ble oppsatt klubbhus, løypenett ble oppkjørt og miljøet begynte å blomstre. Treningsforholdene ble optimale og store deler av vinteren tilbringer de i en campingvogn på Ormsetermyra for trening av hundene. På noen få år ble Hamar Trekkhundklubb en viktig arena for mange løp og arrangementer i Norge. Dette har uten tvil lagt noe av grunnlaget for Gro og Svein Eriks felles suksess som hundekjørere.

18 år etter sitt første møte med Svein Erik angrer ikke Gro et minutt på at hun startet med hundekjøring. Når jeg lurer på hvorfor hun startet med hundekjøring er Gro tydelig på at dette hadde mye å gjøre med Sven Erik og hans allerede lidenskap for hundesporten, men at hun alltid har hatt en lidenskap for hunder. Hund har vært en stor del av hennes barndom og oppvekst. I tiden før hun møtte Svein Erik drev hun mye med brukshundtrening og har hatt flere flat coated retriever som hun trente i spor, rundering, redning- og feltsøk. Gro og faren gikk mye i fjellet, noe hun satte stor pris på. De hadde alltid med seg kløvhund, så hundehold har hun måttet forholde seg til fra tidlig alder.

I de påfølgende årene kjørte Gro mange små og store konkurranseløp, både i Norge og Sverige. Hun kjørte fortrinnsvis alaska huskyer i 8 spann. Jeg spør om det er noen løp hun husker spesielt godt? Gro virker ikke så interessert i å snakke om løpsprestasjoner, men jeg får lirket ut litt. Hun nevner NM i 2006, der hun kom på 4. plass og NM i 2007 der hun ble nummer 5. Dette synes jeg var to svært gode prestasjoner og jeg skjønte at min egen lyst for hundesport ikke ble noe mindre etter dette.

Fra Alaska til Sibir

Gro følte etterhvert at de hundene hun benyttet hadde et stritt gemytt og til tider kunne være vanskelige å håndtere, spesielt aleine. Da var veien kort til rasen siberian husky. Hun kjøpte en lederhund fra Terje Frode Bakke, i Islottes Kennel på Minnesund og hadde en parring med en hund fra Karsten Grønås i Vargevass Siberian Husky Kennel.

Gro har kun kjøpt to hunder i sin karriere. Resten har hun selv avlet frem og har bygget sitt oppdrett på rasens gode bruksegenskaper og gemytt. Hun har sjeldent solgt en valp, men har beholdt de fleste selv. Gro synes at det å drive salg av valper er en vanskelig oppgave. Hun forteller at mange er mer opptatt av hundenes utseende, enn de er av bruksegenskapene, og at de ikke forstår hva som kreves ved å anskaffe seg en siberian husky.

”Folk som ringer og spør meg om jeg har en svart og hvit hund, med blå øyne, får ofte en skarp melding tilbake. Det er bruksegenskapene og hvordan vi mennesker skal bruke hunden som er viktig, ikke utseende. Jeg vil at hunden skal ha et godt liv! Da holder det ikke å lufte hunden noen runder rundt kvartalet, før eier skal tilbake for å lese dagens aviser.”

Gro forteller at det var Terje Frode Bakke som fikk henne til å starte med siberian husky. Det rolige og balanserte gemyttet og den store arbeidskapasiteten fikk øyeblikkelig Gro sin interesse. På den tiden var det ikke normalt å bruke siberians til sprint. Sprint handler mer om fart og kortere distanser enn langdistanse eller mellomdistanse. Det er viktig at hunden klarer å sette et høyt energinivå fra start. Hundene skal galoppere nesten hele tiden, trav er ikke så mye brukt i sprint. Mange har vært skeptiske til sprint som konkurranse form i huskymiljøet, men Gro har bevist at det er fult mulig å bruke siberians også til dette.

”Dette er en utrolig tilpasningsdyktig og fleksibel rase, med stor arbeidskapasitet.”

Opp igjennom årene har Gro hatt flere gode løpsopplevelser med siberian huskyer. Gro har førsteplass fra Dørstokkmila 6-spann og med 5 hunder tok hun 3. plass på Hamar hundekjøringsfestival. Hun deltok på VM i 2008, hvor hun kom på 25. plass av 32 kjørere og samme året fikk hun en 3. plass på klubbens vintersamling. På dag to av samlingen hadde hun den aller beste tiden av alle kjørerne. Dette er noen av de løpene Gro husker, i tillegg kommer også mange andre gode prestasjoner.

”Jeg bryr meg ikke så mye om plassering, men når det er løp, er det jo gøy å gjøre det bra.”

Trening og planlegging

Treningen av hundene er det beste Gro vet. Det er dette hun bruker mesteparten av fritiden sin på. Hele høsten, vinteren og våren trener hun hundene sammen med Svein Erik,annenhver dag og veksler mellom intervall og styrke.Om sommeren er det lite trening. Da får hundene løpe fritt i løpegården. Gro legger mye fokus på treningsplanlegging, det føres med stor nøyaktighet dagbøker, om føre, distanse, forhold, underlag og hundenes aktivitet.Hun tar med glede opp en treningsdagbok og forteller meg detaljrikt om en treningsøkt fravinteren 2012.

Gro leser fra dagboken;

”I desember det året kom det ikke snø. Det var 5 minus. Da kjørte vi 9 km på Gransjøen med vogn. Vi kjørte 3 spann. Først 2 spann mix, deretter tok vi huskyene og unghunder. De beste huskyene ble kjørt med mix-spannet. Det var god arbeidslyst hos hundene. Da vi hadde kommet halvveis med det siste huskyspannet, begynte lykta å blinke og det ble mørkt. Jeg spurte Svein Erik om han hadde husket ekstra batteri, men det hadde han glemt. Det er en stjerneklar himmel og frostrim i grøftekanten. Vi forsøker å snu spannet i mørket. Når Svein Erik har sjekket alle linene og vi har fått snudd, bestemmer lederhundene seg for at de ikke vil tilbake riktig enda og bråvender spannet for deretter å fullføre på den ruten de var vant til og snu når de hadde kommet dit. Vi kom oss heldigvis til bilen, i stummende mørke. Det var litt skummelt, men stjernen lyst litt opp, sammen med frostrimet.”

Samhold og samarbeid

Jeg skjønte tidlig i intervjuet at det ikke er alt man kan forberede seg på. Det gikk fort opp for meg at det disse to menneskene i samarbeid har bygget opp, over mange år, er noe helt unikt. Dette er en livstil og alt arbeidet som er nedlagt har de gjort sammen. Når jeg spør Gro om hvor mye av æren hun kan ta for denne bragden, smiler hun, og ser mot stuen der Svein Erik sitter. Det aner meg at hun har lyst å sende et humoristisk stikk til sin ektemann, men hun faller ikke for fristelsen.

Dette har vært og er et felles prosjekt, hvor vi utfyller hverandre så godt vi kan. Jeg er kanskje den mest ”pushete” av oss, og det hender jeg må dra Svein Erik opp av sofaen, spesielt i barmarksesongen. Svein Erik sitter på store kunnskaper, både om trening, avl og sporten. Han har mye rutine og vi er sammen om nedturene og oppturene. Jeg tåler å få en skikkelig på trynet, men noen ganger blir det mye for meg også, og da er det en trygghet å ha Sven Erik.”

Er det mye humor mellom dere?

”Ja vi har det gøy, både på egen bekostning, men også noen ganger på andres. Det er en del av spillet. Alle er vant med at jeg kjører siberian og Svein Erik alaskan. I vinter byttet vi på et løp og det var mange som ble overasket da Svein Erik kom kjørende med siberianspannet. Det hadde de ikke forventet!”

I en spøkefull tone forteller hun at Svein Erik er sekretæren hennes, han fører nemlig nøye Gro sine timelister på jobben. Når jeg spør hvem som pleier og mater hundene må hun innrømmet at det er Svein Erik. Men Gro påpeker raskt at det er hun som mater ham. Jeg sitter igjen med et inntrykk at her samarbeides det i alle ledd. De gjør det som passer hver enkelt best og utfyller hverandre i alle høyeste grad.

”Alle arbeidsoppgaver må gjøres, da betyr det lite hvem som gjør dem!”

Rundt kjøkkenbordet er det god stemning i det Gro får en telefon hun må besvare. Hun beklager seg vennlig, mens jeg tar litt påfyll i koppen. Jeg er egentlig ganske fornøyd med den telefonsamtalen, for nå kan jeg ta meg en tur ut i stuen der Svein Erik sitter. Han har sikkert allerede overhørt det meste av vår samtale. Jeg vil likevel spørre ham om hva som er Gros beste egenskap i dette samarbeidet. Dette har Svein Erik ingen ting imot, og svarer uten nevneverdig betenkningstid.

Gro er den av oss som har den kraftigste startmotoren. Uten henne er jeg ikke sikker på om jeg hadde drevet med dette i dag. Jeg synes ikke det er like motiverende å trene på barmark. Jeg har en stor kjærlighet til sleden og snøen. Her er Gro avgjørende for meg. Gro er også en fantastisk kjæreste, i tillegg har hun egenskapen til å kunne skille ut de gode menneskene. Det er noe jeg setter pris på.”

Jeg måtte si meg godt fornøyd med det svaret. Jeg fikk bekreftet at dette er et gjensidig samarbeid som begge verdsetter høyt. Når Gro kommer tilbake, har jeg rukket tilbake til kjøkkenbordet og sitter klar med mitt neste spørsmål.

Savnet og de tøffeste øyeblikkene

Jeg bestemmer meg for at det er på tide å utfordre Gro på de vanskelige sidene ved hundesporten. Det kan jo ikke bare være gode stunder, tenker jeg. Som alle ting i livet, finnes det helt sikkert også vanskelig aspekter også for henne. Jeg spør Gro om hun kan fortelle litt om de vanskeligste opplevelsene. Gro blir stille. Hun tar en stor slurk fra kaffekoppen. For første gang siden vi møttes på stasjonens parkeringsplass, ser jeg den emosjonelle Gro. Jeg konstaterer at det også bor mye følelser i henne. Hun jobber med stemmen og jeg skjønner at hun tenker på noen tøffe stunder.

”Jeg savner gromgutten Raggen, han var en fantastisk hund. Dessverre måtte vi omplassere ham da han fikk problemer med å holde følge i spannet. Han var utrolig snill og hadde stor respekt hos de andre hundene, men jeg måtte tilslutt innse at han ville ha det bedre i en familie som kunne gi han en god tilværelse, som passet Raggen.”

Gro viser meg kaffekoppen sin hvor Raggen er malt inn i porselenet og jeg skjønner at denne hunden har betydd mye for henne. Gro er glad i både Raggen og kaffe, og da ble det en fin måte å minnes Raggen på. Hun vet iallfall at Raggen fikk det veldig godt og at den nye eieren tok godt vare på ham.

Gro har utviklet er sterkt bånd til hundene sine og det er mange følelser. Jeg lurer på om hun har hatt en hund som har betydd, ekstra mye? Gro blir litt blank i øynene. Jeg forstod fort hvorfor Raggen var blitt en spesiell hund. Moren til Raggen, Nenana, var Gros favoritthund. Nenana var en av de første siberian huskyene hun hadde.

”Nenana er den beste hunden jeg har hatt. Hun hadde et fantastisk gemytt, var snill med alle og jeg behøvde ikke bruke bånd på henne. Hun holdt seg ved min side. Nenana viste i tidlig alder at hun var et lederhundmateriale, og hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke klart det så bra med siberian som har gjort.”

Gro forteller at da Nenana var liten, kom hun seg ut av hundegården og dro på sauejakt. For sauens sin del ble det en god opplevelse. Nenana ble bukket av en vær, og etter det hadde hun stor respekt for sauene. Dessverre gikk Nenana bort alt for tidlig. Dette satte Gro flere år tilbake med tanke på utviklingen av hennes ganske så ferske siberianspann. Nenana ble offer for dårlig sikkerhetskontroll hos en hundematprodusent, og måtte avlives med lever og nyresvikt.

Hvordan er det å måtte avlive en hund? Det er vel en del hundeholdet det også, spør jeg Gro.

”Jeg gruer meg til den dagen hundene ikke skal være med meg lenger. Det aller tøffeste jeg gjør er å sende hunder til hundehimmelen. Det er jeg som må gjøre dette hos oss, Svein Erik klarer det ikke. Da må jeg klare det!”

Igjen må jeg beundre styrken og motet til Gro. Dette er ingen lett oppgave, heller ikke å snakke om. Allikevel fortsetter hun.

”Jeg liker ikke å dra til dyrlegen, hundene merker det. De blir redde og skjønner at noe skal skje. Det er viktig for meg å unngå det. Den siste opplevelsen skal være god, ikke preget av frykt, og i et miljø der hunden trives og er lykkelig. Gjerne et sted de har gode minner fra. Våre hunder er lykkeligst på tur, derfor avslutter jeg det på tur. Hunden sovner inn i mitt fang, intetanende og lykkelig. På mange måter blir sirkelen komplett her.”

Hundevelferd er viktig for Gro. At hundene skal ha det bra, er helt essensielt. Hundene skal brukes, de skal være lykkelig og spise godt. Gro synes det er viktig at hundene har muligheten til å kunne bevege seg fritt, ikke bare være i hundegården og på tur. Gro er også overbevist om at sprinttrening er den beste treningsformen for hundene, selv om hun anerkjenner at uenighetene er store, også her.

Glede og blåveis, men ingen pensjonist

Jeg kjenner at tiden er moden for å bytte tema. Stemningen rundt kjøkkenbordet har blitt ganske melankolsk og dette, preger oss begge.

Mange hadde nok valgt en helt annen hobby og jeg lurer på om det ikke kunne være enklere å holde på med hekling eller brodering? Gro lyser opp, hun synes nok spørsmålet mitt er av en betimelig karakter. Jeg kan ikke tenke meg at det var så mange kvinner som drev med dette, da Gro startet i 1996. Hun konstaterer at det er et mannsdominert miljø, men at det ikke gjør henne noe. Hun trives godt i miljøet og synes det har vært en positiv utvikling også for kvinner i hundesporten.

Jeg trenger å utfordre grensene mine, leve på en edge, få et kick, kjenne adrenalinet pumpe. Fart er gøy, da føler jeg at jeg lever! Jeg har kjørt meg bort, falt av sleden, blitt slått til blods og har blitt hengende baken sleden i 7 km. Det er alt en del av opplevelsen og utfordringen som gjør dette så gøy. Jeg er ikke så opptatt av tabellplasseringer eller pokaler, men å se hundenes glede og utvikling gir stor inspirasjon.”

Jeg spør Gro om hun ikke vurderer å pensjonere seg, men det vil hun ikke høre snakk om! Et lite øyeblikk blir jeg nesten redd for å få kaffen i fanget, men hun drar fort på smilebåndet.

”Dette er livet vårt og lidenskapen vår. Det er enormt gøy og gir mye glede. Jeg vet ikke hva jeg skulle funnet på da! Så lenge helsen holder vil vi holde på, men kanskje vi vil trappe ned litt om noen år. Dette er en slitsom og tidkrevende, men gir enormt mye glede, humor og diskusjoner i hverdagen.”

Under hele intervjuet svarer Gro på mine til tider nokså uvitende spørsmål med en glød og iver som jeg sjeldent har opplevd maken til. Om målet denne kvelden hadde vært å selge meg kulepenner, hadde jeg nok kjøpt en pall. Engasjementet hennes er så smittende at jeg skjønner at de to har det ufattelig moro med disse hundene. Jeg har ikke møtt to mennesker som er så integrerte i hverandres hverdag som disse to er og det er med beundring jeg konstaterer at det er mange år til en pensjonisttilværelse er aktuelt. Gro ville nok antagelig kjørt hundeløp i himmelen, om hun hadde fått velge dette selv.

Målene for 2014 – 2015

Vi nærmer oss slutten og jeg lurer litt på hvilke mål hun har satt seg for sesongen. I år er den første gangen Gro skal stille i 8-spann klassen. Det er noe hun ser frem imot, men det er også mye spenning knyttet til dette. Når jeg spør henne, er hun ikke i tvil om at hun aldri har hatt et bedre spann enn hun har i dag. Under Drammen Grand Prix i september, kom hun på 4. plass og var det eneste siberian husky spannet som stilte i klasse A. For meg er dette et tydelig bevis på at siberian husky, kan måle seg mot alle de andre rasene som brukes i sprint. Gro har hatt en meget god sesongstart. Dette er også det første året hun kjører med lett vogn.

Når jeg spør Gro om hvilket løp de skal delta på, får hun et lurt smil om munnen og jeg skjønner at det er ikke alt en stakkars skribent fra Huskybladet får vite så mye om. Allikevel får jeg noen av høydepunktene.

Det store målet deres i år er EM i Frankrike. Gro håper å gjøre det bra der. De skal delta på NM på Elverum i oktober, Hamar Hundekjørerfestival og Dørstokkmila. Gro har veldig lyst å delta på SOC i Kiruna og de skal på en treningssamling til Lilumsjøen, som ligger nord vest for Østersjøen i Sverige. I tillegg ser hun frem til Vintersamlingen til Huskyklubben. Hun føler det er viktig å vise seg i miljøet og ser veldig fremt til den samlingen. Resten av aktivitetsplanen er en hemmelighet og det aksepterer jeg.

Tilbake på Tangen

Tilbake på Tangen stasjon 4 timer seinere, kommer regiontoget trillende inn på stasjonen. Jeg sier adjø til Gro med stor respekt og annerkjennelse. Dette var en spennende og lærerik opplevelse. Jeg har sett hvor viktig samholdet og felleskapet er for å lykkes med et hundehold og ikke minst hundesporten. Jeg bestemmer meg for en viktig ting i mitt eget liv denne kvelden på Tangen. Min fremtidige livspartner må ha den samme lidenskapen for hundene som jeg har. Dette er et absolutt krav, for alle de gode stundene med hundene må deles. Noe annet blir ganske utenkelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s